Petter og sn�en – Del 2
søndag 4. februar 2007I det siste har det vært litt kjedelig lesing i bloggen min. Så etter å ha fått litt “klage” fra min bedre halvdel om at det var for mye Youtube og skriverier om ting og tekniske duppeditter så har jeg i ånd av Info Ninja bestemt meg å skrive en liten historie. Dette er del 2 av historien om Petter. Skriv gjerne en kommentar om hva du synes. Husk at jeg langt ifra var verdensmester i norsk på skolen og eier liten eller ingen fantasi.
———-
Les også Petter og snøen – Del 1 før du leser del 2.
Petter reiser seg og ser på den lille mannen før han sier; Hva? Hvordan gjorde du det der?
Den lille mannen ler og sier; Alver kan, det ingen andre kan. Tror du jeg er en alv nå?
Petter gnir seg i pannen. Det gjorde vondt etter slaget av pinnen som nå ligger på den kalde, råe bakken. Han blir stående og tenke. Hva er det som egentlig har skjedd?
Han reiste seg fort opp, løp mot utgangsdøren i klasserommet og snublet i en ryggsekk. Han hadde slått seg i hodet når han falt? Kanskje han hadde besvimt og at alt dette er en drøm. Ja, det må det være.
Den lille mannen tenner seg en røyk og sier; Nå må du hjelpe meg. Ellerså så gjør jeg deg om til en padde. Petter ser på mannen og sier ingenting. Dette er for absurd til å være sant. Alver, nisser, huldra og slikt er jo bare Asbjørnsen og Mo som leker med i eventyrene sine. Han finnes ikke. Petter rekker frem hånda og tar på den lille mannen. Jo, han er der. Han føles ekte.
Hva nå da? Vil du plutselig ha en klem eller? Sorry da, var ikke meningen å slå deg så hardt. Ikke begynn å grin da. Jeg takler ikke snørrunger altså, sier den lille mannen og blåser røyk i ansiktet på Petter.
Du er ekte? hoster Petter, en ekte alv som kan trylle?
Ja, det er jo det jeg har sagt hele tiden, svarer alven.
Hva heter du da? Fortsetter Petter.
Jeg heter Arne, svarer Alven.
Haha.. Arne Alv, ler Petter.
Nei, din tufs, sier Arne, vi alver har da ikke etternavn.
Å nei, sier Petter, så du heter Arne altså? Trodde alver hadde egne alvenavn jeg. Arne er jo et vanlig menneskenavn.
Drit i det da, jeg heter Arne og er en alv. Sånn er det bare, sier Arne og stumper den halvrøykede sigaretten på bakken før han fortsetter; jeg er ikke helt som andre alver, okey?
Ja, greit det, sier Petter.
Så, kom igjen nå. Nå må du hjelpe meg med å finne snøen. Ellers så får ingen julegaver i år.
Arne begynner å gå mot den lille lysningen midt i skogen. Der hvor vellet har ryddet plass og satt opp et par benker med bord. Om sommeren pleier det alltid å sitte noen der. På dagen sitter småbarnsfamilier som tar med seg barna ut i skogen. På kvelden sitter det alltid rampete ungdommer der med mopeder og smugrøyker. Arne setter seg ned på en av benkene. Tar frem en ny røyk og tenner den på.
Skal du ha? Sprø han.
Nei takk, sier Petter, jeg røyker ikke. Og det burde ikke du gjøre heller.
Det gjør jeg som jeg vil med, svarer Arne litt grinete, sett deg ned nå. Så får vi lagt en plan om hva vi skal gjøre for at jeg skal komme meg vekk og hvordan vi skal finne snøen.
Finne snøen? Spør Petter, den kommer når det er kaldt og det begynner å regne. Da blir vannet til snø istedet. Det er ikke noe man bare finner. Den kommer når den kommer.
Ja, det er hva dere mennesker tror det, svarer Arne, men jeg skal fortelle deg det jeg at snøen er til for at julenissen skal kunne lande trygt og stille på juleaften.
Hva? Sier Petter overraskende, kjenner du julenissen?
Ja, klar jeg kjenner julenissen, sier Arne, vi er på en måte kompiser vi da.
Men hva, hvordan, hvorfor? Tankene farer igjennom hodet til Petter. Han har truffet en ekte alv som heter Arne og som kjenner julenissen. Selveste julenissen. Men hva gjør denne alven i skogen hans? Og hvordan havnet han der? Spørsmålene er mange og Petter vet ikke helt hvor han skal begynne. Han føler seg og ser ut som et spørsmåltegn.
Jeg skal forklare alt, sier Arne, det begynte med at jeg fikk i oppdrag å finne igjen snøen. Julenissen er veldig bekjymret over at det ikke er noe snø som han kan lande på. For sleden har bare meier og ikke hjul. Har du sett en nisseslede med hjul kanskje?
Nei, det hadde ikke Petter sett, annet enn på julegateåpningen hvert år hvor det kommer en utkledd julenisse i en slede. Den hadde hjul. Men aldri sett en ekte julenisseslede med hjul. Petter har foresten aldri sett en ekte julenisseslede heller.
Nettopp, fortsetter Arne før Petter får svart. Så julenissen trenger snø for å lande. Får ikke julenisen lande så kan han heller ikke dele ut gaver til alle barna. Der iblant deg Petter. Du vil vel ikke sitte på julekvelden uten gaver vel?
Nei, det ville ikke Petter. For en jul uten julegaver er vel ingen jul.
Nettopp, fortsetter Arne før Petter får svart. Så jeg tok med meg nissesleden og fløy over skogen her for å se etter snøen. Men så falt jeg av sleden og den for videre uten meg. Så nå har jeg ikke funnet snøen og jeg har mistet sleden til julenissen.
Oi da, endelig får Petter inne et ord før Arne fortsetter; oi da, ja det er mildt sagt. Jeg er i kjempetrøbbel. Nå trenger jeg hjelp til å finne sleden, reinsdyrene og all snøen før julekvelden.
Petter sitter helt sjokkert. Hvordan skulle han klare å finne en slede med reinsdyr som kunne fly? Petter gnir seg i panna. Det har blitt en kul der nå. En stor kul etter slaget med pinnen.
