Petter og snøen – Del 1

I det siste har det vært litt kjedelig lesing i bloggen min. SÃ¥ etter Ã¥ ha fÃ¥tt litt “klage” fra min bedre halvdel om at det var for mye Youtube og skriverier om ting og tekniske duppeditter sÃ¥ har jeg i Ã¥nd av Info Ninja bestemt meg Ã¥ skrive en liten historie. Dette er del 1 av historien om Petter. Skriv gjerne en kommentar om hva du synes. Husk at jeg langt ifra var verdensmester i norsk pÃ¥ skolen og eier liten eller ingen fantasi.
———-

Petter kikka ned på armen. Dytta litt på det for lange ermet på den nye genseren mormor hadde strikket til han. Petter hadde kommentert at genseren var alt for stor og at kanskje storebror Jens burde få den. Men mormor hadde feid vekk kommentaren ved å si at der hadde Petter en genser han kunne vokse i. Petter hatet den nye hjemmestrikkede genseren. Typisk mormor å blande farger som ikke passet sammen. Og av alle så bure hun vite at rosa ikke passer på en gutt som snart fylte 11 år. Og han kunne kjenne at genseren stakk og klødde igjennom den tynne langermede genseren under.

Petter kikket ned på klokka. Den kule klokka han hadde fått av onkel Larry til jul. Med digitalt display, stoppeklokke og alarm. Den var i tillegg vanntett ned til 100 meter. Petter hadde ikke dykket så langt ned enda. Men en dag skulle han det. For rett nedenfor den store klippen der ingen barn fikk lov til å bade om sommeren så var det visst nok så dypt at de delte vann med Kina. Bård, kompisen til storebror Jens hadde dykket der. Han hadde dykket så dypt at han hadde sett Kineserene badet.

Klokka viste 14:04:27. Det er 33 sekunder igjen av skoledagen og frøken Frøland står med ryggen i mot og skriver på tavla hva som er lekse til i morgen. Petter har alt pakket sekken og er klar for å gå. Han vil fort hjem i dag. Komme seg hjem til tryggehet og mamma. Han ville helst ikke ta følge med de andre i klassen i dag. Ikke etter at frøken Frøland hadde lest høyt opp alle feilene Petter hadde gjort i lekseprøven. Hele klassen hadde ledd høyt og frydfult når frøken Frøland hovmodig hadde sagt at sosialen ikke var en arbeidsgiver i det hun hadde slengt arkene på pulten hans.

Nå er klokka fem minutter over to. Men skoleklokka er som alltid litt sen. Typisk. Det er bare for å holde Petter igjen i helvetes forgård. Hvor selve djevelen har tatt sikkelsen som frøken Frøland. Tikk takk, tikk takk .. den digitale klokka lager ingen lyder. Men Petter innbilder seg at her skal det tikkes og takkes. 15 sekunder over. Petter sitter helt ytters på stolkanten. Klar til å gå. Gå fort ut. Han skal komme seg vekk her ifra så fort som overhode mulig. Han skal kjempe seg vekk fra djevelens klør og ta raskeste vei hjem.

Klokka viser nå 27 sekunder over og Petter hører englemusikk. I den grad man kan kalle den gamle skoleklokkas kim for englemusikke da. Petter spretter opp fra stolen og farer mot døra i en fart som ville parkert et jagerfly i forhold. Han føler han flyr og mestrer tyngdekraften i det han spretter over stoler og ryggsekker i rommet. Men plutselig tar tyngdekraften tak i han og drar han ned mot gulvet.

Petter ligger så lang han er på gulvet rett foran døra. Han kjenner noe rundt foten, snur seg og ser etter hva det er. Hele klassen og frøken Frøland ler høyt. Hva var det som egentlig skjedde? Å nei, tenker Petter. Foten hans hadde viklet seg fast i en ryggsekk. Nå ligger alle skolesakene som en gang var inne i ryggsekken utover gulvet. Mens Petter ligger med en tom ryggsekk viklet fast i foten.

Petter sparker seg løs, kommer seg fort opp og fortsetter sin reise mot utgangsdøra. Han løper. Han vil bort. Det siste han hører før han slenger igjen døra bak seg er frøken Frøland som roper etter Petter om at han må rydde opp etter seg. Men det vil ikke Petter, han vil bare bort.

Petter løper og løper. Gjennom gangene, ned trappene, ut døra og igjennom skolegården. Han kjenner han blir sliten. Den kalde novemberlufta stikker i lungene. Men Petter løper likevel. Det går fint å løpe nå som det enda ikke har kommet noe snø. Det er helt bart og ikke så glatt som i fjor vinter, da Bård hadde brukket beinet etter å ha falt av sykkelen i den store svingen oppe ved skogen.

Petter løper bortover veien og mot skogen. Kommer han seg til skogen så er han reddet. For det er bare Petter som tar veien igjennom skogen. Det er bare Petter som bor helt øverst i boligfeltet og skogen er korteste vei hjem. Alle de andre pleier å gå langs veien. For ingen av dem bor så langt opp som Petter og familien hans.

Endelig når han skogen og kan begynne å gå. Han puster tungt og kjenner at han er varm. Ryggsekken presser strikkagenseren mot ryggen. Det stikker og klør ekstra mye nå. Petter går inn på stien som fører igjennom skogen og helt opp til øverste del av boligfeltet. Endelig har han kommet seg unna de andre.

Det er kaldt og rått i skogen nå. Vanligvis så kunne Petter ha gått på ski hjem. Men i år har det ikke kommet noe snø enda. Men til jul må det vel komme snø, tenker Petter. Petter rusle på stien. Alle bjørkene og andre trær som har grønne blader om sommeren står der som nakne spøkelser. Mens grantrærne henger tunge, mørke og hindrer det lille som er av lys.

Hallo?
Petter stopper opp. Han er sikker på at han hørte noen si noe. Han lytter men hører ikke noe mer og fortsetter å gå.

Hei, vent da.
Jo visst er det en stemme der. Petter stopper og snur seg rundt. Han ser ingen. Hvem er det som snakker da? Hallo, er det noen der? Sier Petter og venter på svar. Men ingen svarer. Petter venter lenge før han snur seg rundt og fortsetter å gå.

Nei, vent litt da.
Stemmen er der igjen. Petter stopper brått opp og snur seg. Nå er han sikker på at han hørte noe. Og der, bak et stort tre ser han noe bevege seg.
Slutt å tull da. Kom fram, jeg ser du er bak treet, sier Petter.
Og frem fra treet kommer en liten mann i rare klær. Han har store, spisse, grønne sko. En merkelig bukse og morsom jakke. På toppen av det hele en høy hatt som ender i en spiss. Den lille mannen ser ut som en eventyrfigur.

I alle dager, sier Petter, hvilket sirkus har du rømt fra?
Den lille mannen ser brydd ut og sier; Jeg kommer ikke fra noe sirkus, jeg er en alv.
Alver finnes ikke, svarer Petter.
Joho, svarer den lille mannen, se på meg da.
Nei, sier Petter, karneval tror jeg på men ikke alver. Dessuten, hva gjør en alv som seg her inne i skogen min da?
Jeg falt av sleden når jeg var ute og letter etter snøen, svarer den lille mannen.
Er dette skjult kamera? Spør Petter med latter i stemmen.
Slutt å tull, sier den lille mannen sint. Jeg er en alv som er ute og leter etter snøen. Men så falt jeg av sleden og havnet i denne skogen.

Ja riktig, svarer Petter med ironi i stemmen før han snur seg og begynner å gå.
Hei, vent litt da for faen, sier den lille mannen og kommer løpende etter Petter, Du må hjelpe meg.
Hva? Sier Petter, en alv banner da vel ikke?! Petter stopper brått opp og snur seg. Den lille mannen holder på å løpe rett på Petter. Han stirrer avventende på Petter før han sier; Det er mye vi alver kan.

Petter bøyer seg ned mot den lille mannen og lukter på han. Den lille mannen står helt stille og ser skeptisk på Petter.
Som jeg tenkte, sier Petter, det lukter sinnabrus og røyk av deg.
Sinnabrus? Sprø den lille mannen før han fortsetter, det er vel lov å ta seg en liten en nå som det er så kaldt vel?
Hvis du ikke kommer deg vekk herifra så roper jeg på hjelp, sier Petter.
Nei, hysj da. Vent litt da. Ingen grunn til panikk nå, svarer den lille mannen og fortsetter, hvis jeg skal komme meg vekk herifra så må du hjelpe meg.

Ja, det er greit det, sier Petter og tar opp en litt lang pinne som ligger på bakken. Jeg kan kjeppjage deg vekk din lille dverg.
DVERG? Jeg er da faen meg ikke en dverg. Er du dum eller? Din fjomp, roper den lille mannen. Han ble tydeligvis veldig fornermet over å bli kalt for en dverg.
Hvis du ikke kan se forskjellen på en alv og en dverg så er det vel ikke mye til hjelp i deg, fortsetter den lille mannen.
Det er helt greit for meg, sier Petter, jeg vil bare hjem.

Petter snur seg og begynner å gå. Den lille mannen sier ingenting og går etter Petter. Så tar Petter å snur seg kjapt og slår til den lille mannen i hodet med pinnen han har i hånda. Den lille mannen faller rett i bakken og skriker noen vel valgte ord som ville fått en nordlending til å bli pinglete i forhold.

Ikke følg etter meg, roper Petter til den lille mannen.
Den lille mannen reiser seg og gjør noen bevegelser med hendene. Petter kjenner pinnen blir dratt ut av hendene sine. Men den lille mannen står da alt for langt unna og rekker da ikke bort til pinnen en gang. Men likevel blir pinnen dratt ut av hendene til Petter og svever i luften. Så beveger den lille mannen på hendene igjen og pinnen slår til Petter i hodet så hardt at han faller i bakken. Den lille mannen går bort til Petter, bøyer seg over han og sier; tror du ikke på meg nå? Vi alver kan litt av hvert.