Drøm eller virkelighet?

Noen ganger når man drømmer så drømmer man ting som er helt absurde. Ting som ikke henger sammen med virkeligheten og som ville fått enhver psykiater til å gni seg i hendene med dollartegn i øynene. Og hadde en filmskaper fått tilgang til bildene du har inne i hodet ditt så ville han blitt skremt. Men likevel er det bare en drøm, ikke sant? Alle har drømt slike spesielle drømmer som vi husker dagen etter og som får oss til å le.

Ok, det jeg kommer til å skrive om nå vil ikke få en filmskaper til å bli skremt av, men det kan hende jeg får tilbud om timer hos en psykiater. Men likevel, prøv å heng med nå.

Hva om vi lever videre der vi av en eller annen grunn slapp ut av livet? Ja, det var kanskje ikke så lett å forstå. Men en morsom tanke slo meg når jeg gikk hjem fra jobb i dag. Jeg skulle krysse en traffikert vei hvor det nylig er satt opp trafikklys. Vanligvis så gidder jeg ikke å trykke på knappen for at det skal bli grønn mann for meg og stoppe opp trafikken. Så hvis det er mulighet så forter jeg meg over hvis mellomrommet mellom bilene er stort nok og jeg ikke trenger å vente lenge. Er det mye trafikk så er det slik at ingen stopper opp eller senker farten for å slippe meg raskt over og jeg må trykke på knappen for å stoppe opp hele biltrafikken.

I dag var det ikke mye trafikk og jeg kom meg lett over uten å trykke på knappen for å få grønn mann. Når jeg hadde kommet meg over veien så slo altså denne lille tanken meg. Hva om jeg hadde blingsa så mye at jeg ikke fikk med meg den ene bilen. Den bilen som ville bli min skjebne. Bilen som kjørte meg ned og skadet meg. Bilen som sendte meg inn i koma.

Ville jeg merket det? Hva om hjernen når jeg er i koma fortsatte livet mitt men bare i drømmene. Hva om hjernene min fortsatte livet mitt som en drøm. Hva om jeg i virkeligheten ble liggende på bakken med store skader og bevisstløs? Hva om jeg ble hentet av ambulanse og kjørt til sykehus? Hva om jeg bare ble lagt i en seng og ble liggende i koma?

Men hjernen min straks jeg ble truffet av bilen fortrengte hendelsen og fortsatte livet mitt i gammel vane. Hva om hjernen overbeviste meg til å tro at jeg fortsatte å gå hjem. Og når jeg kom hjem så tok jeg med meg posten, kastet reklamen i søppelbøtta og tok med meg brevene inn. Låste opp ytterdøra og tok av meg skoene og ytterklærne. Slengte brevene på kjøkkenbordet og så trist på oppvasken som skulle vært tatt.

Hva om virkeligheten egentlig er at jeg ligger livløs i en sykeseng med familien i sorg rundt meg og jeg ikke vet om det? Jeg tror at jeg fortsetter livet mitt som vanlig. For det er jo det hjernen min “drømmer” for meg nÃ¥.

Ja, jeg vet det høres helt dumt ut alt sammen. Men hvordan vet jeg at det ikke har skjedd?