Har man krav på internett?

Tidlig i sommer kunne jeg lese i lokalavisa Hamar Arbeiderblad om en familie som ikke kunne få ADSL. De bodde sentrumsnært, men det var ikke kapasitet på linjen da nabolaget var fullt av andre internettbrukere. Og i sterk ånd av surhetsgrad gikk de til avisa og klagde. Selvsagt fikk de forsiden. Men nok om det. De er ikke alene om å ikke få muligheten for bredbånd. Det er mange flere enn de. Og det har da stått et og annet leserinnlegg i avisa tidligere av missfornøyde folk som skylder på Telenor for at teknologien ikke har kommet videre.

Ja, nå skal ikke jeg dra dette for langt. Det er alltid to sider av en sak. Men det jeg tenker på er;
Har man krav på internett?

NEI!

Hvorfor ikke?

Jeg sitter å leser en artikkel på Amobil hvor de siterer Arne Sølvberg, Dekanus ved NTNU i Trondheim; …tilgang til trådløse internettsoner er en folkerett. Nå krever stadig flere denne retten. Videre står det i artikkelen om en undersøkelse gjørt i Storbritannia hvor flere og flere vil ha trådløse soner hvor de kan surfe på internett. Om det er på café, mens de venter på bussen eller andre offentlige steder.

Jeg mener at det å kunne få tilgang på internett ikke er en folkerett. Tilgang på internett er en gode. Jeg betaler for å kunne komme meg på nett. Det jeg betaler for er at noen har brukt tid og penger på å grave ned meter på meter med kabel i bakken og frem til mitt hus. Jeg betaler for at noen har koblet til kabelen i kontakten i mitt hus. Jeg betaler for at andre enden er koblet til avansert og dyr elektronikk som gir meg tilgang til hele verden. Som gjør at jeg kan kommunisere med hvem jeg skulle ønske på en klode som er så stor at man må reise i timer i en romrakett for å kunne se halvparten. Jeg betaler for at jeg skal kunne gjøre alt dette på sekunder. Signalene jeg får inn i min datamaskin har reist jorden rundt på noen sekunder.

Alt dette vil altså folk ha gratis. Selvfølgelig vil jeg ha det gratis også. Men jeg krever ikke å få det. Jeg krever ikke at jeg skal kunne ta med meg en bærbar datamaskin og mens jeg venter på bussen skal jeg kunne få alt dette gratis. For all den teknologien som ligger bak det å kunne sende signaler rundt jorden på noen sekunder er det noen som har betalt for. Det er noen som har utviklet den. Det er noen som har satt den i live. Det er noen som faktisk eier den. Det å kunne komme seg på internett er ingen folkerett. Det å kunne få bredbånd rett i kontakten i veggen er ingen rettighet.

Så tilbake til familien som gikk til avisen og survet over å ikke kunne få bredbånd. Jeg har stor sympati med at deres barn som skulle ønske de hadde raskere tilgang til internett for å kunne gjøre skolearbeid. Men som rektor ved skolen sa så kreves det ikke at elever har internett hjemme da det er tilgang på dette gratis på deres skole. Nok tilgang til den lille bruken som krevdes for å kunne gjøre arbeidsoppgaver.

Det er ingen folkerett å ha tilgang på internett. Så nå må folk ta til vettet og slutte og klage om de ikke får det de føler de har urettmessig krav på!